FØLELSESTYRANNI?


 

På ulike fb sider og i artikler kan jeg lese at det er noen som gjør opprør mot det de kaller for følelsestyranniet. På en facebookside står det til og med opptil flere ganger at de må opp med spyposen når det kommer f.eks. bilder i media som skal vekke følelser hos folk.

Hva slags følelser de har fått nok av er de ikke spesifikke på, her går alt i samme mølje. Følelser er følelser. Og det legges ikke skjul på at følelser er noe kjerringgreier som har fått altfor mye makt i media. Det legges ut bilder av druknede mennesker for eksempel - KUN for at folk skal synes det er ille!Tenke seg til noe så fælt, har vi ikke forskningsrapporter til sånt?

Nå er ikke den siden jeg sikter til noe å ta seg bryet med å la seg irritere av, den dukket tilfeldig opp da jeg søkte på «følelsestyranni». Men en ting er sikkert, og det er at disse menneskene som skriver om kvalmen sin på disse sidene så aldeles ikke leser forskningsrapporter på fritiden, selv om det er det de gjerne vil ha mer av.

Det disse sikkert ikke er klar over er at avsky i aller høyeste grad er en følelse det også, men det aner meg at det ikke sine egne følelser de vil til livs, det er andres. For de vil ha lov til å være både kvalme og spysyke i full offentlighet hvis det kan hindre andre i å vise sorg eller omsorg, eller snørr eller tårer for den saks skyld, eller en annen ufyselig følelse de føler slik avsky mot.

I en annen artikkel (som jeg har kopiert overskriften fra), er det en mann som har sett seg lei på å få folks betroelser og snørr og tårer oppi hverdagen sin i tide og utide. Hvorfor må alle på død og liv føle noe hele tiden i dette samfunnet? Kan de ikke bare slutte med det, eller i det minste føle disse følelsene et annet sted, spør de oppgitt. I det minste la være å skrive om det, så et følelsesdistansert artsindivid kan få spise frokosten sin med avisene uten å bli støtt av at noen har mistet noen, eller er lei seg..? Folk som har opplevd forskjellige ting, og som setter ord på det. Bare sludder og snørr og tårer og betroelser i ett og samme lommetørkle. Føleri om alt mulig, hva skal vi med det? Grave oss ned i samme grav alle sammen..?

Ovennevnte tar seg ironisk nok bryet med å skrive en lang artikkel om hvor irriterende det er å måtte snuble i andre folks følelser både i A-magasinet og på Facebook. Jeg kan på en måte forstå det, for dersom man tenker at en selv er blottet for den typen følelser, så må man jo nærmest føle seg som en alien på et jordbesøk hver gang man åpner avisen eller surfer på nettet, for her flommer det over av det som kjennetegner oss som art, enten vi liker det eller ikke, nemlig følelser i alle former og varianter. Mannen jeg refererer til her, han blir irritert. Og ikke et eneste sekund innser han den artige ironien som ligger i det faktum at det faktisk er en følelse det også.

På Wikipedia står det at: "Følelser spiller en avgjørende rolle i menneskenes liv, enten det gjelder samarbeid i sosiale grupper, seksualitet og reproduksjon eller som motivasjon for handlinger og valg. Ifølge den biologiske utviklingslæren har følelser derfor vært nødvendige for menneskers og dyrs overlevelse som arter".

Vi trenger det for å overleve som arter. Ikke småtteri Wikipedia begir seg ut på med andre ord, men man kan jo fortsatt få lov å sitte hjemme og ergre seg over dette så lenge man vil.

Men har du noen gang tenkt over hvor mye aggresjon og vold vi er omgitt av i en helt vanlig hverdag?

Når barnet ditt begynner å lese og du dekker over forsidene når du er i butikken, når nyhetene viser nærbilder av folk som slår og dreper hverandre lenge før leggetid av små barn. Du lurer litt da, gjør du ikke? Hva slags verden du har satt et barn til, og hvilke sider du skal vise og hvilke du skal holde tilbake, i det minste så lenge det er mulig?

Hva med følelsene som blir vekket til live hos det enkelte individ når spillselskapene spekulerer i å ha de verste voldsanimasjonene slik at mennesker (helst over 18 da for de mindreårige som bryr seg om sånt), kan leve seg inn den forskrudde spillverdenen som til forveksling ligner den innerste sirkelen av hardkokt narkotikavold i et gjengmiljø i Mexico. Hva slags følelser dreier det seg om?

Aggresjon er en følelse i vårt følelsesregister, og ikke minst en svært akseptert følelse. Så vanlig og akseptert er den at du knapt legger merke til den om du ikke har en 6-åring å gjemme avisforsider for.

Men jeg tviler på at det er disse følelsene enkelte vil til livs. De vil til livs de andre følelsene, sorg og glede og medfølelse, sånne følelser. Særlig sånne jentefølelser. I riktig gamle patriarkalske dager kalte de det hysteri. Men jeg kan garantere deg at det luktesaltet som fjerner ubehaget av all volden som blir kastet mot en ømfintlig sjel en helt ordinær mandag, skulle jeg betalt riktig så mye for.

For trenger jeg virkelig å vite om det hvis en fra Hallingdal blir skutt i skulderen? Fortell meg heller om det om h*n er på vei i retning Larvik og er vill i blikket og bærer en plakat med navnet mitt på, da skal jeg muligens gå med på å rettferdiggjøre nyhetsverdien, og snøre på meg skoa innen nyhetsankeret har snakket ferdig.

Jeg mener at flere bør ha rett til å definere hva som er greit i vårt samfunn. Og disse "synes-det-er-så-mye-føleri-for-tida-folkene" skal være så inderlig glad for at jeg ikke er nyhetssjef over alle nyhetssjefer i dette landet, eller kringkastingssjef for den saks skyld. Ikke en eneste voldsfilm hadde sluppet gjennom nåløyet mitt, og nå er jeg helt seriøs. Men bilder av druknede mennesker i Middelhavet hadde sluppet gjennom. For å få deg til å føle noe, som igjen kan føre til handling, og en bedre verden. Ikke for å irritere deg.

Det er for meg en vesensforskjell på denne typen nyheter og den meningsløse voldsspiralen vi omgir oss med. Ingen av de som skriver ovennevnte artikler eller som kommer med uttalelser jeg refererte til over, reagerer tilsynelatende på at avisforsidene vi kjøper, bøkene vi leser, filmene på kino, trailerne på tv, nyhetene i alle former, inneholder radioinnslag om forbrente lik i Minnesund, druknede kattunger i Ål, slåsskamp i Trollebu. Det er folk som elsker vold og som synes det bør være en naturlig del av vår hverdag, og som koser seg i sofaen når de ser folk blir sprengt i fillebiter.

Men tårer og annet gnål skal de ha seg frabedt, forklar det den som kan.

Jeg irriterer meg over at hver eneste dag har noen bestemt der ute, over mitt hode, at det er greit å servere meg stekt flesk til frokost. Og da snakker jeg altså som kjent ikke om bacon. At aggresjon er den mest aksepterte følelsen dersom man ser det med medie-øyne, er tydeligvis helt greit. Å lese historien om hvordan en mor eller far takler sorgen etter å ha mistet sitt eneste barn på Utøya, er faktisk av større betydning for meg enn veldig mye annet jeg får servert i det offentlige rom. Jeg måtte lese krim i norskfaget på lærerskolen og jeg fant det ytterst ubehagelig at volden var implementert i opplæringen, At jeg måtte lese om folk som ble maltraktert og brent etterpå, det skulle da være den mest alminnelige sak i verden? Jo, takk som byr. Det eneste jeg lærte av det var å ikke tre det ned over hodene på mine egne elever.

I boka «Sapiens» (nok en gang), står det beskrevet om menneskeflokker etter den kognitive revolusjonen. Hvordan de levde side om side og fikk ta del i hverandres glede og sorger og streben etter å overleve. Fra fødsel til død holdt flokken sammen, og de trengte ikke noen artikler om andres sorg eller følelser for knytte kontakt med selve livsånden ? alt dette fikk de oppfylt kun gjennom samvær med hverandre. I dagens samfunn er det mye mer individualisert, og uten den type artikler og delinger så tør jeg våge å påstå at et moderne menneskes liv og følelsesregistre hadde blitt fattigere.

Vold i alle former, folk som blir kuttet opp og delt i to, slått halvt hjel av «forbilledlige» machomenn i film og litteratur, det er både framelsket og akseptert, også blir man brydd over andres naturlige følelser ?? Forklar dette fenomenet til en enkel sjel, for jeg er ikke istand til å forstå det.

Videre på Wikipedia står det at: (?) Hjernen registrerer alle sanseinntrykk og lagrer dem i hukommelsen.

Svaret på hva slags følelser vi burde omgi oss med er i grunn oppsummert i denne enkle setningen. La oss tenke litt mer på hvilke følelser som setter spor i både vår individuelle og kollektive hukommelse. Hva vi trenger og hva vi ikke trenger. Slutt å være så redd for helt ordinære, menneskelige følelser. Vær heller mer bekymret for alt som hjernen din lagrer av vold, og utidige nyheter om en avhogd arm i Ålesund. Og slutt å innbille deg at følelser er noe som er sentrert hos en bestemt gruppe i samfunnet, samtidig som du irriterer deg og lar deg provosere og gnåler om det evinnelige følelsestyranniet.

Det får være grenser for selvmotsigelser.

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                           #følelsestyranniet #vold #provokasjon #provosere #sint #glad #trist #morsom #artig #hysterisk #menn #følelser #følelsesregister #sapiens #mennesker #voldsspill #avsmak #irritasjon #glede #overraskelse #sinne #flauhet #frykt #hat

 

4 kommentarer

Gaunil

20.11.2016 kl.12:33

Følelsestyranni er vel mer en måte å misbruke eller fremheve/vinkle en nyhet i retning for å vekke følelser. Vekke følelser for å fronte en bestemt sak.

Typisk er det man leser/hører fra krigen og flyktninger. Typisk er bombingen i Syria hvor man hører følgende: " så mange drepte - derav så mange barn". Det er jo ganske innlysende at det også drepes barn når en bombe sprenger. Ikke noe galt med å fremheve at barn drepes men ganske unødvendig å nevne spesifikt. Det vet alle og det er grusomt.

Dessverre så brukes ofte denne retorikken i propagandaen som følger fra begge sider.

Ingen liker at noen drepes - men hensikten her er vel å bruke barn til å fremheve og sverte dem man mener er den slemme part i en konflikt.

Anjaloha

20.11.2016 kl.15:26

Gaunil: Ja, hvorvidt man skal bruke ulike grep i media går jeg ikke dypere inn på her, men heller de som synes det er så mye følelser overalt og irriterer seg over det. Enkelte synes retoriske grep tatt i bruk er greit, hvis det fremmer deres eget politiske syn, vel og merke. Det er kritikken mot alt "føleriet" jeg ville sette fokus på. Takk for kommentar og for at du leste.

Bitte-Louise

24.11.2016 kl.20:38

Fint innelgg å likte det veldig godt

Anjaloha

28.11.2016 kl.13:32

Bitte: tusen takk! :)

Skriv en ny kommentar

Anjaloha

Anjaloha

41, Larvik

Jeg bor i Larvik med min datter, hund og katt i en generasjonsbolig, og jobber som lærer på videregående skole i Larvik. Liker å skrive, tegne, fotografere og å reise. Synes interaksjon mellom mennesker er spennende, så jeg kommer til å skrive om ulike relasjoner, kontraster i livet og ha spotlight på små og store ting som jeg finner interessant. Håper du vil lese videre og at det du leser rører deg på en eller annen måte. Klem, Anja :) P.S. Hvis du vil vite mer om meg så bør du lese innlegget fra 10.10.16, "Meg uten filter". If you cannot do great things, do small things in a great way. N. Hill

Kategorier

Arkiv

hits